Søm er søm om den foregår på Vestlandet i Norge eller på landsbygda i Iran. Det var innstillingen til Farideh Abdullahi Azar da hun kom til Askøy som flyktning med familien i 2010. Hun var fast bestemt på å få seg et arbeid og å bruke skredderkompetansen sin. Veien dit gikk gjennom Husflidslaget. Nå syr og reparerer hun Askøy-bunader på bestilling fra sitt nye bosted i Sarpsborg og har god kontakt med kundene på Askøy.
Familien kommer fra Øst-Kurdistan i Iran. Etter ni år som flyktninger i Tyrkia fikk de opphold på Askøy og gikk rett inn i introduksjonsprogrammet for å lære språk og om det norske samfunnet. Farideh fikk tidlig arbeidspraksis som assistent på Tveit skole og SFO.
- Jeg har alltid sydd mye. Det gjør kvinnene der jeg kommer fra. Slik var det vel i Norge også i gamle dager. Jeg har laget mange fine ting til meg sjøl og barna. Men her er ikke folk så interessert. Ikke mange innvandrerkvinner tør å stå fram og fortelle hva de kan. Jeg la ned en stor innsats og spurte kommunen, voksenopplæringen, husflidslaget og mange butikker. Mange som meg kan mye, men spør ikke. Derfor glemmer de det de kan, sier hun.
- Hva kan du si om mulighetene i at kvinner fra forskjellige land og kulturer, men felles interesse og ferdigheter i søm kommer sammen på slike kurs?
- Vi har samme interesse og erfaring, og på en måte et felles språk i å sy sammen.
Farideh forteller om en kvinne som kom på besøk til laget. - Hun kunne ikke norsk, men hun kunne hekle. Det er et felles språk. Hun heklet i vei med en gang og lagde fine blonder til bunadsskjortene selv om hun ikke hadde språkferdigheter. Nå tenker jeg at vi kan samarbeide. - Jeg har en annen venn fra Afghanistan. Hun er veldig flink, og vi fortsetter å samarbeide selv om jeg har flyttet til Sarpsborg.
- Du tok fatt i din egen situasjon og har høstet viktige erfaringer. Hvilke råd kunne du gi til andre?
- Jeg anbefaler myndigheter at for eksempel voksenopplæring og husflidslag i kommunen samarbeider mer. De som kommer til landet har mange erfaringer og kan mye. Hendene trenger ikke så mye språk, og fingrene kan gjøre mange ting. Særlig gjelder det kvinnene. I Asia er kvinner veldig flinke til husarbeid og håndarbeid, men de tør ikke spørre. Det er veldig vanskelig at vi ikke kan gjøre noe her i Norge fordi vi ikke har høy utdanning eller kan språket godt. Det er leit å føle at vi ikke er brukelig til noe, sier hun. - De som har ansvar bør ta fatt i dette, her er det mange muligheter for arbeid.
Farideh forsøkte tidlig å finne et sted der hun kunne få oppdrag med søm. Hun gikk fra butikk til butikk og viste fram hva hun hadde sydd og deltok i symesterskapet på Askøy. Det løsnet først da hun oppsøkte saksbehandler i NAV for å spørre hvor hun skulle gå for å komme i gang med søm for andre. Via Hordaland Husflidslag i Studieforbundet kultur og tradisjon begynte hun på kurs i bunadssøm på Askøy. Der var Rita Gjerde lærer.
- Rita hjalp meg mye og gjør det fortsatt. Det setter jeg stor pris på. Jeg har stor respekt for bunaden. Hverken kunden eller jeg kan bestemme over den. Derfor ønsker jeg at Rita godkjenner det jeg syr. Når hun er fornøyd, er jeg trygg på at kundene også blir det.
- Selv om jeg kunne sy, måtte jeg spørre mange ganger når jeg lurte på hva forskjellige ord betydde og hva som ble sagt. På kurs ble jeg kjent med mange og ble flinkere i språk. Jeg gledet meg til tirsdagene hver uke for da skulle jeg på kurs. Jeg savner tirsdagene med kurs sammen med vennene i laget, sier hun.
Farideh fikk godkjenning først for søm av damebunad, så herrebunad fra Askøy. Hun har laget en liten oppskrift på bunadssøm på sitt eget språk for ikke å glemme detaljer.
- Det er viktig å følge instruksjonen. Jeg kunne jo ikke noe om bunad. Stoff, sytråd og annet materiale kjøper jeg bare i butikker som er godkjente. Stoffet er veldig dyrt, og vi må være nøyaktige. Det har god kvalitet, og vi må være forsiktige når vi syr. Jeg sier til kunder at de må passe godt på bunaden sin, smiler hun.
Med bunadsgodkjennelse i hånd gikk hun igjen fra butikk til butikk. – Nå kan jeg sy bunad, både knapphullet og broderiene og jeg spurte om jobb og søkte jobber. Jeg fikk ingenting.
- Da bestemte jeg meg for å starte sjøl. Jeg tenkte jeg kunne får hjelp og veiledning fra Husflidslaget og spurte Askøy næringssjef og andre i kommunen om råd. Så registrerte jeg firmaet og fikk organisasjonsnummer. Da jeg så skulle starte opp, fikk jeg beskjed om at jeg var gravid.
Underveis fortsatte hun å gå på kurs. Tok mer opplæring, studerte mønster, stoffer, broderier, teknikker og ble kjent med flere folk. Så kom småjobber med å fikse og sy om forskjellige bunader fra Vestlandet.
I september flyttet familien til Sarpsborg der de har mange venner. - Her er det mange som spør om jeg kan sy, og nå har jeg venteliste. I Tyrkia sydde jeg mye og har fortsatt kontakt med kundene. Jeg har også vært i kontakt med Husflidslaget i Østfold og skal ta imot omsøm og reparasjoner av bunader fra andre steder. Men det er fortsatt Askøybunaden som henger høyest hos Farideh.
I systua hun har innredet hjemme henger flere mannsbunader skulder ved skulder på stativet. Alle fra Askøy. - Det var litt vanskelig, for jeg kan ikke ta mål av menn siden jeg er muslim. Men hun fant råd. Husflidslaget hjelper henne med å ta mål og prøving på Askøy, og i Østfold har laget tilbudt seg det samme.
Fram til november foregår arbeidet på kveldstid. Da begynner yngstejenta i barnehagen, og Farideh starter for fullt i systua. To eldre døtre går på nye skoler i Sarpsborg, mens sønnen ble igjen på Vestlandet der han studerer kjemi på andre året. Far i huset jobber i Oslo, men håper å få jobben nærmere etter hvert.
Farideh har forberedt seg godt til virksomheten som selvstendig skredder. – Jeg har hatt mange annonser i avisen og reklame for jobben min på Facebook og Finn. Jeg er god til å spørre, men folk er også veldig snille med meg. Mange nye kunder kommer gjennom fornøyde kunder, smiler hun.
Kundene sender henne bilder og hun tar fram en sms fra en av dem. – Han bærer bunaden med stolthet er teksten til et foto av en staselig kar i Askøybunad.
- Tilbakemeldingene er veldig viktige for meg. Vi blir jo godt kjent siden arbeidet foregår over en lang periode. De er ikke bare kunder, noen ganger blir de venner. Jeg ønsker at de skal komme mange ganger etterpå, både for søm og sosialt. Den som kommer til meg skal bli med meg hele livet mitt! erklærer Farideh.